Det skjulte kapittel

Epilogen som ikke fikk plass i boka

Et sted utenfor Oslo, 31. August 2006.

Tore Sagen satt i en av sedelighetsavdelings spaningsbilder. Han angret på at han hadde kjøpt bare en halv bagett på bakeriet han hadde stoppet utenfor, på vei utover. Etter å ha krøllet sammen papiret bagetten hadde ligget i, kjente han seg fortsatt sulten. Han hadde akkurat avlastet kollegaen som hadde sittet vakt gjennom natten. En kort samtale hadde funnet sted gjennom hvert sitt åpne bilvindu, da de byttet vakt. Ifølge kollegaen hadde en lys varebil kommet til gården i løpet av natten. Den sto fortsatt parkert foran fjøset og gjennom kikkerten hadde Tore Sagen sett gården ligget stille og fredfull, helt siden han kom for en halvtime siden. Tore Sagen løftet koppen og dro i plastikkbiten som forseglet lokket. Et lite hull kom til syne og varm damp av kaffelukt steg opp. Duften fylte bilen med en deilig aroma. Dette kunne han like. Tore Sagen satte munnen forsiktig til koppen, og helte forsiktig.

"Au! Faen!" Kaffen var altfor varm og skoldet ganen. Han satte koppen tilbake i koppholderen og bannet en gang til. Så tok han kikkerten opp fra passasjersetet og rettet blikket mot gården igjen. Han så rørelse i kjøkkenvinduet og ble sittende og stirre, lenge. Han hadde ikke oversikt over inngangspartiet på huset, men det gjorde ingenting. Han hadde utsikt mot gårdsplassen og der det var naturlig at aktivitet ville oppsto. Gjennom kikkert så han inngangen til fjøset, brua opp til låven og den lyseblå varebilen.

Plutselig kom to menn komme gående over tunet. De gikk bort til varebilen og åpnet bakdøra, så seg rundt, før de stakk hodene inn i lasterommet. Det var umulig å oppdage bilen til Tore Sagen som satt gjemt bak en lav forhøyning i terrenget og delvis skjult av kornåkeren. Han rettet litt på zoomen for å få bedre fokus på det som foregikk. Kikkerten var såpass skarp at han kunne telle fem fingre på hånda til den ene mannen som holdt tak i bakdøra på bilen. Etter noen sekunder kom den andre fram med noe som var skjult av ei matte. De fem fingrene forsvant inn i bilen, og så kom også den andre mannen bærende på det samme. Det kunne absolutt være det han håpet på. Det kunne være maleriene – Norges nasjonalskatter og politiets hodepine gjennom to lange år - som de hadde blitt tipset om at skulle komme til gården.

Mennene gikk mot fjøset. De så seg rundt hele tiden, som om de forsikret seg at de var alene. Til slutt forsvant de inn.

Tore Sagen kikket på klokka og rynket pannen, før han satte blikket tilbake i kikkerten. De hadde vært inne i fjøset i snart et kvarter. Med det samme han fikk fokus kom mennene gående ut. Denne gangen var de tomhendte og satte seg inn i varebilen og startet opp motoren. De kjørte opp langs gårdsveien, rett mot Tore Sagen. Det gikk en støkk i ham etter hvert som bilen nærmet seg i kikkerten. Han kunne se ansiktstrekkene, og kjente igjen begge to. Vinningskriminelle med lange rulleblad. Akkurat i det han skulle til å bytte til fotoapparatet for å ta bilde, svingte gårdsveien og dermed også bilens retning. Han fikk ikke tatt bilde av personene inne i bilen, men rakk å notere registreringsnummeret, før varebilen forsvant ut på riksveien. Tore slo nummeret inn til operasjonsentralen samtidig som han startet opp bilen og kjørte motsatt retning. Mot gården.

*

To år etter det såkalte Munch-ranet inne på det gamle Munch-museet på Tøyen i Oslo, kom maleriene 'Skrik' og 'Madonna' til rette på mystisk vis. Få personer vet hvordan det skjedde, men det viktigste var at maleriene kom til rette og at de var i god stand da de ble funnet. Selv om det aldri ble bekreftet, var det en åpenbar sammenheng mellom det såkalte NOKAS ranet i Stavanger våren 2004, og tyveriet av de originale Munch maleriene noen måneder senere. Det sies at denne koblingen også var avgjørende for at bildene senere kom til rette.

SLUTT