Hemmelig Agent for Ingenting

Utgivelsesdato: 29.3.2026.

Dette er en skjønnlitterær fortelling. Personer, hendelser og steder er enten produkter av forfatterens fantasi eller brukt i fiktiv sammenheng.

ISBN: 978-82-693786-3-4 (PDF) www.parly.no

Leseversjon tildelt via lenke i nyhetsbrev.

Del 1 – Agentene

Kapittel 1 – UB40

Torsdag 18. april 2019, kl. 09:49

Pål var hemmelig agent. Offisielt jobbet han i kommunens sentraladministrasjon og satt rett overfor tvillingene Jørgen og Jørgen. Vanligvis slet han med å skille eneggede tvillinger. Denne gangen var det enkelt – de het begge Jørgen. Så da måtte de jo være eneggede, tenkte Pål. Praktisk. En løsning flere tvillingforeldre burde vurdere.

Han hadde gått på skole sammen med dem og Stine. De tre andre var ett år yngre, men fordi moren hans og rektor hadde tvunget ham til å ta siste året på barneskolen om igjen, hadde de endt opp i samme klasse både på ungdomsskolen og videregående. Tilfeldig? Neppe, tenkte Pål. Dette var brikkene han trengte for å bygge sin mistanke: tvillingene kunne ikke ha hatt denne nærheten uten å bli grundig trent – kanskje til og med på CIA-hovedkvarteret i Langley, Virginia.

De store vinduene i tredje etasje på kommunehuset strakte seg fra gulv til tak og ga utsikt over båthavna. Alle satt i åpent landskap på en firer. Mens tvillingene satt på den andre siden, hadde Pål Stine ved siden av seg. Han hatet henne. Ikke for utsikten, men fordi hun hadde avslørt ham – hun hadde en gang sagt navnet hans høyt mens han skrev loggen. Og han var sikker på at hun hadde valgt plassen sin for å se skjermene hans hver gang hun gikk forbi. Et perfekt alibi for en agent som later som hun bare skal hente utskrifter, gå på toalettet eller ta seg en kopp kaffe. Og Stine, som ikke engang likte kaffe. Det hadde Pål avslørt for lenge siden.

Hver gang hun rullet stolen fram og tilbake med tekoppen i hånden, så Pål at hun tyvtittet. For å unngå at hun så innholdet på skjermen, måtte han hele tiden passe på at de hemmelige filene vendte bort fra henne. En gang spurte han sjefen om et skjermfilter, men måtte lyve om prosjektets konfidensialitet – og fikk nei. Sjefen minnet ham på at han ikke hadde noe prosjekt. Det gjorde ikke så mye; all hans arbeidstid gikk tross alt med til å beskytte sin egentlige misjon og loggføre observasjonene sine om fienden.

"Pål, vil du ha kaffe?"

Han skvatt til. "Nei takk," svarte han, smilte forsiktig og la til: "Jeg må strekke litt på beina selv." Han la merke til genseren hennes, hjemmestrikket, og håret satt opp i en stram hestehale – alltid det samme.

Skjermen til høyre var tom. UB40 – dagens kodenavn – sto øverst i hjørnet på Windows Utforsker, med liten skriftstørrelse. Tre uker i januar brukte han på å lage 220 mapper – én mappe og et unikt kodeord for hver arbeidsdag i året. I mappene lå dagsloggen, der han registrerte unormal fiendtlig aktivitet rundt firerbordet.

Dagens mappenavn, UB40, var viktig på flere måter: et britisk pop- og reggaeband, farens favorittband, og datoen 18. april i hans eget filkartotek. Han smilte svakt da han husket farens latter når "Red Red Wine" spilte på radioen. Så langt var dagens mappe fortsatt tom.

Pål hevet blikket. Tvillingene satt konsentrert, Jørgen med hvite AirPods, sannsynligvis koblet til Langley. Den andre beveget på leppene som om han leste noe i dyp konsentrasjon. Klokka viste 09:54. Pål svelget, kjente svetten pipre og trillet stolen bakover.

UB40 var i gang.

Noen datoer slipper deg aldri.

Kapittel 2 – Alexandra

Fredag 18. april 2025

Kari lukket nettleseren og åpnet VG. Lårene sitret fortsatt. Hun trakk dyna tett rundt den nakne kroppen og sveipet gjennom overskriftene, men tankene hang igjen hos Vera. Kunne det hun nettopp hadde lest virkelig være sant? En gift kvinne, godt over førti, som dro hjem med en fremmed, en yngre kvinne, etter tequila og mørke blikk over bardisken. Det hele hadde endt over hvite fløyelslaken. Stearinlys. Samstemt klimaks. Akkurat som i de andre historiene.

Hun vasket seg under armene og mellom bena og ble stående naken foran speilet på badet. Kunne Simone ha falt for henne den kvelden på bar på samme måte som for Vera? Kari strammet magen og løftet brystene med hendene. Hun hadde båret fram et barn for tretti år siden. Hun hadde aldri ammet ham. Hun la hodet på skakke. Kroppen nærmet seg seksti, men magen og brystene var fortsatt ganske stramme – var de ikke? Hun kvalte spørsmålet i en gjesp og tok på seg nye truser og en lett joggedress.

På kjøkkenet i den åpne, lille leiligheten fortsatte hun formiddagsritualet. Først fylte hun vannkokeren og satte i støpselet. Så gikk hun bort til skjenken der bildet sto. Hun så på det et øyeblikk og smilte slik hun selv gjorde i fotografiet. Tommelen strøk over ansiktet til mannen som sto ved siden av henne, slik hun alltid gjorde.

«Elsker deg,» sa hun lavt og trakk pusten dypt gjennom nesen.

Det var stille i leiligheten. Bare pendelen i det gamle vegguret over skjenken vitnet om liv, målte stillheten i rommet. Hun visste ikke hvorfor hun hadde tatt klokka med seg etter å ha tømt foreldrenes leilighet. Kanskje var det lyden av barndom hun ikke klarte å gi slipp på, sammen med sølvtøyet og bryllupsserviset.

Det diskré kneppet fra pendelen ble overdøvet av vannet som kokte på kjøkkenet. Hun tok den faste koppen ned fra skapet, la en teskje frysetørket kaffe i bunnen og helte over.

Tilbake i stua satte hun seg i sofaen og slo på TV-en. God Morgen Norge var ferdig for lengst. Hun bladde til hun fant en episode av Dr. Phil hun ikke hadde sett før. Nok et ekteskap i ruiner. Kari forsto ikke hvordan mennesker som hadde elsket hverandre og gitt løfter foran Gud, kunne gjøre hverandre så vondt.

Hun løftet koppen forsiktig til munnen og slurpet. Blikket gled mot brudebildet på skjenken. De på TV skulle bare visst hvor heldige de var. Hvor mye de egentlig hadde å miste.

Blikket falt mot skuffen i skjenken. Fotografiet hun hadde gjemt for å fortrenge, lå i den øverste skuffen. Men minnene lå som et teppe fremst i pannebrasken, dag ut og dag inn.

Kaffen var blitt lunken da hun tømte koppen og slo av TV-en. Dr. Phil forsvant som vanlig ut av studio hånd i hånd med sin kone. Hun lot tanken på å varme vannet gli forbi og kjente en uro hun ikke kunne plassere.

For selv om det var den datoen i året, skulle hun gjøre som alle de andre dagene.

Ingenting.

Eller …?

Var dette dagen hun skulle bryte mønsteret, ta på seg den fineste kjolen hun eide – den med oransje blomster – og ta bussen ned til sentrum? Sette seg på en barstol ved brygga, bestille en drink og vente. På hva, visste hun ikke.

Hvis Simone dukket opp – eller Vera.

Kari forsvant inn i dagdrømmen. Pendelen som talte dagen, ble borte. Hvis en av kvinnene kom, ville hun aldri bruke sitt egentlige navn. Hun tenkte på alt hun aldri hadde gjort. Havet hun aldri hadde seilt. Eventyrene hun aldri hadde våget.

Et navn som luktet av frihet, av saltvann og drømmer.

Til slutt fant hun navnet:

Alexandra.

Kapittel 3 – Testpiloten

Mandag 18. april 2005

Jan åpnet øynene. Pulsen steg i takt med smertene. Han gispet etter luft. Selv om pusten var alt han hadde krefter til, prøvde han å vri hodet. Panikken grep ham et øyeblikk. Blikket flakket – til han fant henne ved sykesenga.

Han var ikke i himmelen.
Ikke i helvete.
Ikke ennå.

Hun smilte mot ham. Han visste ikke om han smilte tilbake, men håpet det.

«Hvor er guttungen?» hvisket han.

Hvordan sier man noe viktig til en gutt som aldri helt forsto?

«Han kommer hit til sykehuset etter skolen,» svarte hun. «Han tar bussen.» Hun strøk håret hans bakover, lente seg frem og kysset pannen.

«Har vi snakket gjennom det praktiske?» Ordene kom tungt. Lungene sviktet, stemmen var et svakt ekko. Cellegiften hadde stjålet kraften. Stemmen var lys og skjør.

«Hvil deg, kjære,» sa hun. «Vi har ordnet alt. Du og jeg.»

De så på hverandre lenge uten å si noe. Slike stunder hadde blitt flere etter at han ble lagt inn for tre uker siden. Hun var sterk, tenkte han. Selv om hun helst ville gråte. Eller kanskje hun snart var tom.

«Legen kommer snart på visitt,» sa hun, med blanke øyne.

«Legen er her,» sa Jan.

Tankene tok ham tilbake til alle gangene han selv hadde gitt en kreftdiagnose. Hadde han utvist nok sympati? Hadde han sett mennesket bak sykdommen? Eller hadde fastlegens stramme timeplan alltid vært viktigere?

«Annen manns sorg er det enkleste å bære.»
Morfarens ord som han husket så godt ga mening.

«Er du her?» Stemmen hennes rev ham ut av tankene. Han gispet igjen.

«Kan du be dem skru opp smertepumpa?» Lungene arbeidet febrilsk. Det ble tyngre for hvert minutt. Han visste at når de kollapset, var det over.

«Det vet du godt at de ikke kan. Da sovner du, og det er ikke …» Hun bet seg i underleppa.

Han svarte ikke. Bare svelget da han så tåren som rant nedover kinnet hennes og samlet seg i munnviken. Så hun var ikke tom likevel.

Dødsleie burde vært en del av pensum.

Kanskje var det det han var – en testpilot på hemmelig oppdrag, i ferd med å våkne med beskjed om at han hadde bestått.

Del 2 – Ingenting

Kapittel 4 – Jan

Klokka hadde passert femten. Jan følte at han ble kvalt. Når som helst nå. Hver innpust var grunnere enn den forrige. Ingen luft i bunnen av lungene. Bare en skrapende lyd.

Det fantes ingen kur. Ingen trøst. Medisinene holdt panikken nede, så vidt.

Smertene hadde spredt seg i hele overkroppen. En tung, brennende tyngde. Han klarte ikke lenger å skille dem fra hverandre.

Han lå stille. Ventet.

«Han sitter nok på bussen.» Stemmen til kona var lav.

Jan klarte ikke å snu hodet, men hvis han presset øynene mot venstre, kunne han se henne. Han ville be henne ringe skolen. Si at de måtte skynde seg. Men ordene nådde ikke frem.

«Jeg vil slippe nå,» hveste han.

Hånden hennes klemte rundt hans. Varm. Fast. Han ble roligere. Han hørte at hun snufset.

«Jeg elsker deg, Jan.»

Pusten ble kortere. Smertene sterkere. Rommet gled ut av fokus, som om noen skrudde ned lyset.

I øyekroken satt hun fortsatt alene.

Den blå døra.

Han festet blikket på den. Guttungen ville komme gjennom den døra. Løpe bort til senga. Si noe han ikke forsto, men som likevel betydde alt.

Han måtte holde ut litt til.
Bare litt.

Han ville lukke øynene for siste gang med synet av dem begge.

Døra åpnet seg ikke.

Ingen kom.

Kapittel 5 – Kari

«Hei. Jeg heter Simone.»

«Alexandra,» svarte hun. Hun smilte og rakte frem hånden, men angret straks. Hvorfor ikke en klem? Eller et kyss? Hun dro frem en barstol til Simone og satte seg.

«Vil du ha noe å drikke?»

«Hvorfor ikke,» smilte Simone. «Hva drikker du?»

«Limoncello,» svarte Alexandra og holdt blikket fast. Hun var vakker – uimotståelig – med halvblondt hår som snodde seg rundt skuldrene. Små fregner prydet nesen, og når hun smilte, ble rynkene rundt øynene levende. Litt eldre enn tjuesju, kanskje. Eller bare klokere.

«Høres deilig ut. Jeg er med!»

«Jeg fikk denne flasken av en venninne som tok den med fra Hellas. Den er noen år, men …» Hun stoppet, lukket øynene. «Nei, nei, nei … Sånt sier man ikke på en bar!» Hun lo og skjulte ansiktet med hånden.

«Bartender! To Limoncello on the rocks!»

Simone smilte. «Så nydelig kjole du har.»

«Takk,» svarte Alexandra og kjente varmen spre seg.

«Går du hit ofte?»

«Av og til,» løy Alexandra. «Det er ikke alltid lett å komme seg løs fra hjemmet og alle forpliktelsene. Men i kveld er det fredag. Min frikveld.»

«Vår frikveld.» Simone lente seg frem og kysset henne.

Alexandra dro tungen over leppene. Kjente smaken av Simone før hun tok en stor slurk Limoncello. Denne gangen smakte det … såpe. Hun så ned i glasset. En skumdott lå i bunnen. Hun snudde det, fjernet skummet med fingeren.

«En til?»

«Gjerne.»

Hun helte forsiktig. Flasken var snart tom. Alexandra kjente seg døsig. Likøren? Eller spenningen? Hun tok mot til seg. «Kanskje vi skulle stikke herfra … etter denne runden?»

Simone nikket og smilte forførende. «Hjem til meg, eller har du et lunt krypinn?»

Lyset flimret. Telysene danset på kanten av badekaret som små stjerner. Realiteten slo innover henne et øyeblikk. Så satt hun ikke på en bar likevel. Badevannet begynte å bli kjøligere.

Brudebildet sto på baderomskrakken midt på badegulvet. Jan smilte. Hun smilte tilbake. Eller gjorde hun? Ved siden av sto bilde av sønnen. Så liten. Så stor. Hun hadde ikke sett ham på lenge. Ikke siden den dagen for seks år siden, da alt som allerede ikke var ødelagt hadde raknet. Så vakker han var. Så livsglad.

Hun kjente bitterheten, før hun svelget den ned med likør. Eller var det såpe? Hun husket Hellas. Hun husket ingenting. Hun bannet – og lo.

Kari kjente seg svimmel og tappet for krefter. Hun mistet likørglasset, grep etter karkanten for å unngå å skli under vannet. To telys sloknet av skummet som skvulpet over kanten, men hun kunne fortsatt orientere seg.

Hun strakte seg etter pilleglasset og åpnet lokket. Ti piller først – en sjanse til å angre. Hun kunne fortsatt snu. Med den andre hånden fisket hun glasset opp fra bunnen av badekaret. Kari helte resten i munnen og fylte likørglasset med badevann. Hun hadde aldri vært en god mor. Jans sykdom og død hadde knust alt.

Tvangen var sterkere enn frykten. Hun drakk, helt til siste pille var svelget. Hun tok barberbladet hun hadde lagt klart på kanten og skar over pulsårene på begge håndleddene. Badevannet eksploderte i rødt. Hun skrek – høyt, rått – men lyden druknet i dampen.

Hun ble liggende med hodet mot kanten mens pusten ble kortere. Blikket festet seg på bildet av sine kjære borte på krakken. Så fine de var. Så fine. Idet pendelen sluttet å slå, hvisket Kari:

«Nå kommer jeg.»

Kapittel 6 – Guttungen

6 år tidligere.

Pål heiste buksa og gikk mot garderoben med bestemte skritt. Pulsen hamret, svetten piplet. Skjorta var klam, dråpene rant fra armhulene, over ryggen, fra hårfestet og inn i pannen.

Kvelden før hadde han brukt inngangskortet, låst seg inn på kommunehuset, tatt heisen opp til tredje etasje og lagt alt utstyret i garderobeskapet. Det var nå eller aldri. Han hadde bare minutter før CIA-tvillingene fikk melding fra Langley om vesken på kamera. Jørgen og Jørgen ville – med treningen de hadde – eliminere ham før han fikk aksjonert hvis rød alarm gikk.

Og Stine? Hvilken makt hun jobbet for, visste han fortsatt ikke. Russiske? Kanskje kinesiske myndigheter? I så fall var hun ingen trussel. Han hadde aldri gitt henne dokumenter som kunne skade rikets sikkerhet.

Pål dro fingrene over kodelåsen. Tallene sto stille. Han tørket svetten på buksa, prøvde igjen. Der. UB40 var inne!

Han kastet et blikk over skulderen. Ingen i døra. Han dro i glidelåsen på den første veska og fisket ut farens jaktrifle. En eske med patroner deiset i gulvet og trillet utover.

«Faen!» hveste Pål og gikk ned på alle fire. Han plukket patronene og stappet dem i lommene. Pulsen steg. Han kikket stadig mot døra. Han orket ikke å løfte den hundreogfemti kilo tunge kroppen to ganger, så han dro den siste veska ned og tømte innholdet. Beltet med haglpatroner festet han rundt livet før han hang hagla tvers over skuldrene. Pistolen stakk i beltet, skjult under magen.

Han reiste seg med et stønn, gikk bort til vasken og helte kaldt vann i ansiktet. Et øyeblikk ble han stående foran speilet. Liknet han Bruce Willis i Die Hard? Kanskje i eneren. Mer hår hadde han i hvert fall. Påls hår var fyldigere, kullsvarte krøller som hang tungt.

Han strakte ryggen, løftet haken, vendte ansiktet fra side til side. Litt Bruce Willis. Kanskje mest faren. Pål likte å tro det, selv om fjorten år hadde gjort minnene svake. Bilder hjalp ikke. Han kjente ingen igjen – akkurat som med tvillingene.

«Yippee-ki-yay, motherfuckers,» mumlet han til speilbildet. Ironisk. Hans favorittuttrykk – et rop av frustrasjon, udødeliggjort av Bruce Willis. Ironisk, fordi Pål aldri ropte om noe. Han var taus. Klaget aldri. Bortsett fra moren, naturligvis. Henne ropte han til, og hun fortjente det. Hun hadde ikke gjort ham noe godt siden faren døde. Hun lot ham råtne alene. Hun hadde ingen plan for noe som helst. Mens hans egen misjon faktisk ga mening, var hun bare en agent for absolutt ingenting.

Pål knep leppene sammen, mørket falt i øynene. Snudde seg, låste skapet. Kjente etter at hagla lå riktig, pistolen satt fast. Tok ladegrep på rifla.

Så grep han i dørhåndtaket.

18. april.

Endelig.

TAKK FOR AT DU LESTE

Vil du lese neste krim når den lanseres?

Følg skriveprosessen her:
www.parly.no/forfatterblogg

OM FORFATTEREN

Parly er en norsk krimforfatter.

Hans debutroman «Angst – Mordene i Notting Hill» mottok Indiebokprisen 2024.

Han arbeider nå med neste kriminalroman i serien.

Følg med på: www.parly.no

Til hjemmesiden