Historien bak boka
"Jeg valgte å gi hovedkarakteren i boka samme diagnose som meg selv, for å sette ord på den fæle, usynlige sykdommen."
~Parly
Malvik, 27. januar 2010
Nattemørket utenfor hadde begynt å slippe taket, og jeg forsto at det hadde blitt noen timer foran tastaturet. Noen løselige notater på et ark hadde blitt til fem kapitler. Angsten for å glemme det perfekte mordplottet – at det skulle forsvinne – var brått borte. Jeg hadde akkurat laget en ny overskrift i Word – Kapittel 6 – da kona plutselig sto foran meg, inntullet i et håndkle, mens hun smilte.
«Vannet har gått.»
Grønningen, sommeren 2022
Mens kona og datteren på tolv fortsatt sover, fyller jeg kaffekoppen og setter meg foran PC-en. Det er stille i hytta denne morgenen. Kun lyden av regndråper høres utenfra, idet de trommer forsiktig mot det store vinduet som gir utsikt mot Trondheimsfjorden. En gang iblant blir jeg oppmerksom på snorkingen til Litjen, hunden som ligger under stolen ved siden av meg og sover tungt.
Inne på PC-en børster jeg støv av en gammel mappe som heter Bokprosjekt. Det ligger kun én Word-fil der inne, et dokument jeg har åpnet en sjelden gang – sporadisk – opp gjennom årene. Skuffet innser jeg at ingenting står skrevet under overskriften Kapittel 8.
Noen kaffekopper senere våkner kona. Hun kommer tuslende bort, stiller seg bak meg og legger haka på skulderen min.
«Hvordan går det?»
Noe har skjedd. Fra å skrive noen få setninger i året – to kapitler over tolv år – har jeg plutselig laget fire nye kapitler på bare et par timer. Mens kona leser gjennom alle tolv kapitlene, prøver jeg å finne svar på hvorfor jeg plutselig er i stand til å skrive igjen. Når kona er ferdig, kommer hun bort og legger haka tilbake på skulderen min.
«Jeg vil vite hva som skjer i neste kapittel.»
*
Da yngstedattera vår kom til verden, noen år etter guttene, var kroppen min full av revmatisme – psoriasisleddgikt. Jeg innså at skulle jeg kunne hjelpe kona med å ta vare på et lite spebarn, måtte jeg ha medisinering mot sykdommen. Med anbefalt behandling – blant annet ukentlige små cellegiftdoser satt i sprøyteform – fikk jeg betennelsene under kontroll og fysikken tilbake, nok til at jeg kunne ligge på gulvet og leke med dattera, bidra med stell av både henne og huset og ikke minst fungere i en krevende jobb. Men prisen jeg betalte kom i form av tunge bivirkninger. Jeg la raskt på meg ti kilo og fikk noen flere grå hår på hodet, men det var kun det ytre. Det ble umulig å være kreativ nok til å skrive på et manus, med influensasymptomer – flere dager i uka – etter behandlingen.
Våren 2022 kuttet jeg cellegiften til fordel for en ny biomedisinbehandling. Effekten mot den revmatiske sykdommen var like god, men forskjellen likevel enorm. Bivirkningene jeg hadde slitt med – det tunge, tåkelagte indre – var borte. Forandringen bidro til at jeg også kunne skrive videre på manuset.
Jeg er utrolig glad – og stolt – over å ha kommet gjennom dette prosjektet, som har fulgt meg i snart femten år. Kreativiteten har blomstret og skrivegleden har vokst enormt, forhåpentligvis sammen med et talent for å utvikle en historie god nok til at du har hatt en fin leseropplevelse.
Teksten overfor er utdrag, hentet fra bokas etterord.