Presten, Butleren, Obersten - og meg

Hva har de egentlig til felles?

Her sitter jeg. På åskammen ovenfor hytta, med utsikt over fjorden og et hode fullt av mennesker som strengt tatt ikke eksisterer.

En prest. En butler. En oberst. Og en rekke andre personligheter som de siste månedene har tatt seg til rette i hodet mitt, uten verken å banke på eller betale husleie.

Fellesnevneren? De har alle blitt en del av universet til privatdetektiv Richard C. Voss.

Manuset til bok nummer to er endelig ferdig. Og jeg håper jeg snart får anledning til å dele alle disse nye karakterene med dere lesere.

Nevnte jeg forresten en fullblods, rablende gal engelsk lord?

Her er det mye å glede seg til! 😊

Mens det tok meg femten år å skrive debutromanen, har jeg brukt drøye halvåret på den neste. Det er mange årsaker til at det ble slik med den første boka. Faktisk er det en historie i seg selv, og den forteller jeg litt om i etterordet til Angst – Mordene i Notting Hill.

Men en viktig årsak til at det gikk vesentlig raskere med bok nummer to, er faktisk deg!

Leserne som har gitt meg så mange fine tilbakemeldinger. Bokhandlerne som inviterer meg til signeringer. Lag og foreninger som spør om foredrag. Og sist, men ikke minst, Indiebokprisen jeg fikk for debutromanen.

Alt dette MOTIVERER!

For meg er det stort. Jeg er både stolt, takknemlig og ydmyk. Alt på én gang. Og når jeg setter meg foran tastaturet, er det nettopp dette som får fingrene til å fly over tastene. Lysten til å skape noe nytt. Til å gi noe tilbake.

Det er en merkelig ting, dette med å skrive en roman. Man begynner med en idé. Kanskje en hendelse, et mysterium eller en person. Så setter man seg foran tastaturet, og før man vet ordet av det, har man skapt et helt samfunn av mennesker. Med sine hemmeligheter, sine svakheter og sine særegenheter.

Noen blir man glad i. 

Andre ville man neppe invitert hjem på middag.

Noen får jeg til slutt også lyst til å myrde ;)

Det merkeligste er likevel hvor virkelige disse menneskene etter hvert blir. Jeg kjenner dem. Vet hvordan de snakker, hvordan de tenker, og ikke minst hva de forsøker å skjule.

Noen ganger tar jeg meg selv i å gruble over hva en av dem egentlig mente med noe vedkommende sa. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, hadde det ikke vært for at det er jeg som har funnet på både personen og replikken.

Da begynner man jo å lure litt på hvem som egentlig bestemmer.

Richard C. Voss har i hvert fall fått et betydelig større persongalleri å forholde seg til siden vi møtte ham i Angst – Mordene i Notting Hill. Og jeg kan love at han ikke har hatt det helt enkelt.

Men det skal han vel heller ikke ha. Han er tross alt privatdetektiv.

Et lite pusterom

Nå er jeg kommet til et punkt i arbeidet med bok nummer to hvor det er godt å kunne trekke litt frisk luft. Løfte blikket fra skjermen. Sette seg på en stein og se utover fjorden.

Det har blitt utallige timer foran tastaturet. Setninger har blitt skrevet, strøket og skrevet på nytt. Karakterer har fått nye egenskaper, samtaler har tatt uventede vendinger, og enkelte kapitler har vært mer samarbeidsvillige enn andre.

Og så er det alle detaljene. De små, nesten ubetydelige tingene som kanskje viser seg å være langt viktigere enn man først skulle tro. Slik er det med krim. Ingenting bør overlates til tilfeldighetene. I hvert fall ikke de tilfeldighetene leseren skal oppdage.

Det er fortsatt en vei å gå før jeg kan fortelle dere når neste bok kommer, eller hva den skal hete. I forfatterverdenen er det nemlig ikke alltid slik at en ferdig historie automatisk blir til en ferdig bok.

Så presten, butleren og obersten, og den gale Lorden ikke minst ... De får beholde hemmelighetene sine en kort stund til. 

Men jeg kan love dette:

Om alt går som jeg håper, blir dette et nytt møte med Richard C. Voss som byr på både mystikk, spenning og noen overraskelser.

Og kanskje et aldri så lite jordbær. 

Et deilig, søtt og tilsynelatende uskyldig jordbær.

Men som vi alle vet:

Det er ikke alltid innsiden er like uskyldig som utsiden.

– Parly