Status fra åstedet: Har noen sett privatsjåføren min?

15.03.2026

Et nytt krimplott er klart. Nå begynner den virkelige utfordringen: å holde styr på karakterer, ledetråder – og ikke minst privatsjåføren som plutselig byttet navn midt i boka.

Her begynner mysterier ofte: i en ganske uskyldig notatblokk.
Her begynner mysterier ofte: i en ganske uskyldig notatblokk.

For noen uker siden skrev jeg et innlegg her på bloggen som het «Plottet!». Der fortalte jeg hvordan ideer til en kriminalroman kan surre rundt i hodet som en bisverm før de til slutt lander på tastaturet.

Tidligere har jeg også, gjennom innlegget «Lavendelmarkene i Valensol», beskrevet øyeblikket da de første ordene i den nye krimromanen faktisk ble skrevet.

Det var stort.

Litt høytidelig.

Og muligens også litt naivt.

For det jeg ikke nevnte den gangen, var at jeg fortsatt ikke visste helt hvordan hele historien hang sammen.

Det gjør jeg for så vidt heller ikke nå.

Men plottet er ferdig.

Et krimplott er egentlig et avansert selvbedrag

Å skrive krim er i bunn og grunn et forsøk på å lure leseren på en elegant måte.

Helst uten at leseren føler seg lurt.

Det er en vanskelig balanse.

Et godt krimplott må nemlig sørge for at:

• Leseren mistenker feil person

• Detektiven mistenker feil person

• Forfatteren av og til også mistenker feil person

Men til slutt må alt likevel gi mening.

Det er litt som å bygge et puslespill der brikkene stadig prøver å rømme fra bordet.

Notatblokka vet alt

På skrivebordet mitt ligger nå en ganske uskyldig notatblokk.

Der det meste skjer: kaffe, notatblokk og et dokument som foreløpig ikke aner hva det skal bli.
Der det meste skjer: kaffe, notatblokk og et dokument som foreløpig ikke aner hva det skal bli.

Den ser ikke farlig ut.

Men der står alt som dukker opp i stikkordsform underveis i skriveprosessen.

• hvem som dør

• hvorfor det skjer

• hvem som lyver

• hvem som tror de er smarte

• og hvem som egentlig er det

Hvis notatblokker kunne vitne i retten, ville denne vært et sentralt bevis.

Utfordringen er bare at jeg så langt ikke vet halvparten av hva disse stikkordene egentlig betyr. De dukker opp når jeg minst forventer det: midt under tippekampen på TV, når jeg snegler meg sakte framover i køa, på vei hjem fra jobb, sitter på et fly – eller på do (!).

Den hemmelige tittelen

Jeg holder fortsatt tittelen på boka hemmelig.

Ikke fordi det er topphemmelig.

Men fordi det føles litt gøy.

Selv om det ikke er det jeg skriver, gir prosjektet et lite snev av spionroman når de viktigste kortene holdes tett til brystet.

Jeg kan derfor bare si at den nye kriminalromanen er i gang – og at mysteriet allerede har begynt å oppføre seg litt uregjerlig.

Karakterer dukker opp.

Motiver endrer seg.

Og enkelte personer jeg trodde var ganske uskyldige i plottet, viser seg plutselig å ha et alibi som er … la oss si kreativt.

Bok nummer to

Debutromanen min Angst – Mordene i Notting Hill vant Indiebokprisen i fjor.

Det betyr selvfølgelig bare én ting:

Ingen forventninger til neste bok i det hele tatt.

Så det er jo betryggende.

Heldigvis er skriveprosessen ganske enkel i teorien:

Skriv en scene

Skriv en scene til

Gjenta dette omtrent 90 000 ganger

Rediger

Det som kompliserer saken litt, er at scenene også bør henge sammen – og ikke minst at jeg klarer å holde styr på alt fra de mer kompliserte til de enkleste tingene.

Har noen sett privatsjåføren min?

Plottet er altså klart. Kanskje det mest kompliserte å tenke ut på forhånd, men også det enkleste å skrive ned og holde styr på.

Når neste fase begynner kan det nemlig fort gå litt i ball, når:

• karakterene skal få liv

• mysteriet skal brettes ut

• ledetråder skal plantes

For når uskyldige mennesker skal få livet sitt fullstendig ødelagt – rent litterært, altså – skylder jeg dem i det minste å navngi dem riktig underveis.

Et godt eksempel på at dette ikke alltid går like bra, gikk flere ganger utover Raymond, Richard C. Voss' privatsjåfør i bok 1.

På et eller annet tidspunkt gikk han plutselig over til å hete Ronald (!).

Ja da.

Og ikke nok med det: Det skjedde akkurat på det tidspunktet hvor jeg bestemte at stakkaren skulle bli skutt.

Var det derfor jeg lot ham overleve skuddene?

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg – både privat og redaksjonelt – som hjelper meg å lese, korrigere og stramme inn når ting er i ferd med å ryke rett vest.

Men kanskje var det også en mer praktisk grunn til at Raymond overlevde den dramatiske scenen utenfor 22 Stanley Gardens i førsteboka.

Voss kommer nemlig til å trenge skyss dit handlingen skal foregå i bok 2.

Hvis alt går etter planen, blir dette en ny kriminalroman.

Hvis ikke blir det i hvert fall en interessant skriveprosess.

Fortsettelsen følger

Jeg kommer til å dele mer fra skriveprosessen her på bloggen fremover.

Research.

Karakterer.

Små gjennombrudd.

Og sannsynligvis noen spektakulære blindveier.

For akkurat nå er vi bare helt i starten, og vi skal begynne å bevege oss inn i detaljene – og valgene som må tas. Hvem skal myrde, hvem skal myrdes?

Mysteriet har så vidt begynt.

~parly

Følg skriveprosessen videre

På forfatterbloggen deler jeg små glimt fra arbeidet med min neste kriminalroman om Richard C. Voss – fra plott og research til de første kapitlene.

PS: Jeg vet allerede hvem morderen er.
Det jeg ikke vet ennå, er hvordan hen skal avsløres.